Ja, jeg skal ikke lyve. Det er superhardt å være singel... Etter først ha vært kjærester i fem år, bodde vi så to år i kjelleren hos mine foreldre, og tok så det neste steget ved å finne noe eget sammen på Hamar. Ett år bodde vi der, før vi flyttet til Oslo i fjor. Har vært samboere i tilsammen to år nå... Det føles ekstremt ensomt å plutselig bli alene etter totalt 9 år sammen. Jeg savner bestevennen min, tryggheten i det å ha en kjæreste og alle de gode samtalene. Uheldigvis så har kanskje ikke følelsene blitt sterkere med årene, men tror likevel det er noe vi kunne jobbet med? Vanskelig å si...Er derfor tungt, men det er sikkert et rett valg. Håper jeg. Å bli selvstendig er noe vi begge trenger, å det å ta vare på seg selv. Det er ikke lett, men med gode venner, kollegaer og familie rundt meg så går det nok på et vis..
Denne søte boken fikk jeg av sjefen min når jeg hadde det som verst den første uken... Ble såå rørt! Den har vært god å ha, og ligger nå på nattbordet mitt så jeg kan lese i den på kvelden :)
Så kom jo det søteste... Bare tre dager etter at Gorm tok opp alt ang oss, dro jeg til søstern for å være der hele helgen med hu og unga. Å så når jeg kommer dit, kommer min søteste treåring Markus til meg med et hjerte han har perlet selv. "Væssego tante Gy, denne er til deg". Herlighet, var rett før jeg gråt. Ga han en stoor klem, å lovte at denne skulle jeg ta godt vare på <3
Hei Gry.
SvarSlettUff dette hadde jeg ikke helt ventet, så på dere to som solide. Men med nærmere ettertanke er dere jo veldig unge, og kanskje trenger dere å utforske livet litt mer før dere slår dere til ro.Alt blir nok bra til slutt skal du se. dette er noe de aller fleste av oss skal igjenom, kanskje flere enn en gang også. Men ønsker deg alt godt videre. Du er ei Go jente.
Klem Margaretha
Åh,så koselig å få melding ifra deg! <3 ja, kom brått på meg også..Har såklart visst at vi ikke hadde det perfekte forholdet, men trodde det ikke skulle gå denne veien. Likevel er det kanskje bra han tok det opp? Jeg hadde ihvertfall aldri turt.. Så vi får bare se hva som skjer, om vi er ment for hverandre eller ei. Det vil bare tiden vise.
SvarSlettMerker jeg savner gode, gamle sjef! Du fikk meg alltid til å smile du :) Mer sprudlende sjef skal man lete lenge etter :D
Håper du har det bra <3
Klem fra meg
Hei Gry! Dette var leit og høre. Du har mange lesere som heier på deg, ettersom vi har fulgt med på livet ditt lenge! Ville bare du skulle vite det! <3
SvarSlettTakk Emilie :)
SvarSlettMå nesten bare spørre om noe (mulig jeg har gjort det før også? husker ikke helt). Men du er en av dem som alltid kommenterer, å det er såå koselig! :) Men kjenner ingen Emilie, så lurer derfor på hvem du er? Hvor er du ifra å hvordan fant du bloggen min? setter utrolig stor pris på alle kommentarene dine, de får meg til å ville skrive mer! <3
<3
SvarSlettblir rørt jeg Gry...
dette kommer du til å bli sterk på, denne erfaringen.. jeg er stolt av deg, og du er sterk!
god klem fra Marianne Bjerke Hansen <3
Hei! Jeg er midt oppi samme situasjon som deg, om mulig kanskje litt verre. Jeg og min kjæreste har vært sammen i 9 år, fra vi var 16 og 17 år. Vi skal etter planen gifte oss om 3 mnd. For to uker siden tok jeg opp med min kjæreste at jeg er usikker på om jeg vil gifte meg. Har fått iskalde føtter. Jeg har planlagt et drømmebryllup med stort engasjement og tenkt at dette blir den lykkeligste dagen i mitt liv. Samtidig har jeg ignorert det faktum at vi som kjærester har tatt hverandre for gitt og ikke har greid å pleie og ta vare på kjærligheten som en gang blomstret. Vi har endret oss hver for oss (mest meg), uten at forholdet har utviklet seg i positiv retning. Vi har levd med våre faste rutiner. Det har vært trygt og godt. Vi har gjort ting sammen, ledd sammen og hatt det fint sammen, men jeg ser nå at vi har opptredd som to bestevenner og ikke som kjærester. Dette er forferdelig trist! På en side er det vanskelig å se for seg et liv uten gutten som har hatt en så stor betydning for hvem jeg er i dag. En gutt jeg er kjempeglad i,men som jeg tror jeg mangler de rette følelsene for. Kan jeg gifte meg uten å kjenne at jeg elsker han? Det blir da ikke riktig for meg eller han. En god gutt som ham fortjener en jente som gir av hele seg og som beundrer han for den flotte personene han er. Om vi avlyser bryllupet, må jeg resten av livet lee med å ha knust hjertet hans. Kanskje kommer jeg også til å angre! Han føler ikke det samme som meg, og sier han elsker meg og vil kjempe for oss to. Jeg tror vi hadde fått et fint liv sammen, men jeg savner kjærestefølelsen. Jeg er sjokkert over at jeg først 3 mnd før bryllupet tar opp dette. (Invitasjonene er også sendt ut.) Men det er først nå når det nærmet seg at jeg har begynt å føle på ting og tenke riktig etter. Uff. Dette er vanskelig!! Må ta et valg ganske så snart. Kanskje det beste er å avlse/utsette bryllupet nå. Om vi finner tilbake til kjærligheten så kan vi kanskje gifte oss seinere en gang!
SvarSlettOi...nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si.
SvarSlettDette hørtes helt grusomt ut :(
i stedenfor å skrive her, hvor alle kan lese, kan du ikke heller sende mail til gry_j88@hotmail.com?
Så kanskje jeg har noen gode råd. Har jo vært singel i 5 mnd nå, og har jo noe å komme med kanskje :)